Roar Dons: Reisebrev fra Minneapolis / St. Paul 08.-16. september 2022.

Dersom jeg blir spilt oftere – eller spiller mere selv, så vil jeg nå inn til flere. Flere vil kjenne seg igjen.

Roar Dons

Musikken har betydd mye for meg hele livet. De siste årene har jeg skrevet egne tekster og låter som ofte handler om historier og inntrykk fra mitt liv eller opplevelser jeg har observert eller blitt fortalt.

Trangen til å utforske relasjonene rundt meg, formidle inntrykk fra opplevelser og møter med andre mennesker fra ulike kulturer og bakgrunn, vokser. Jeg merker også at opplevelser fra min ungdom stadig blir synligere i tekstene mine og jeg oppdager nye nyanser i tekstene når jeg tenker på hvem jeg er som person i dag. Det er både rart og veldig givende at folk som hører på musikken min ofte blir interesserte og vil høre mer. Jeg tror mange kjenner seg igjen i det jeg synger om.

For kort tid siden var jeg i Minneapolis for å spille to konserter; den ene på 50-års jubileum for High School Graduation i 1972 hvor jeg var en av jubilantene og den andre en offisiell konsert på Norway House. Disse to konsertene forsterket inntrykket om at folk kjenner seg igjen til tross for at de færreste forstod de norske tekstene. Amerikanerne likte det de hørte, kun en kort fortelling om innholdet i forkant var alt de trengte for å like og forstå. Det ga meg en stadig voksende energi og fremtidstro på musikken min i møte med publikum uansett hvor i verden den lyttes til.

Da jeg som 17-åring var utvekslingsstudent i St. Paul / Minneapolis i 71/72 bodde jeg hos noen som jeg raskt så på som min familie, og de så på meg som sønn og bror. Datteren til en av mine fem søsken tegnet et bilde av meg under konserten i Norway House. Senere fortalte hun meg at hun hadde hørt så mye på musikken min på Spotify etter konserten og blitt enda mer begeistret.

I forbindelse med mitt besøk til USA nå, så havnet en av låtene mine på en spilleliste som er kuratert av Val Haller?, som er en velkjent dame i populærmusikk-kretser i USA. Val valgte seg «En sang om sommer» og kategoriserte musikken min som «World music». Jeg har aldri tenkt på min musikk som dét før, men det handler kanskje om at utenlandske lyttere kan knytte sterke følelser til musikken, uten å nødvendigvis forstå selve teksten.

Min «bror» og muikk-kollaboratør

Min «bror» og musikk-kollaboratør, John Wright, som bor i St. Paul ble med på deler av konserten i Norway House hvor han fortalte om våre spillejobber i byer som Hamburg, Berlin, München, Wien på 70-tallet hvor vi var gatemusikanter på dagtid og spilte på klubber om kveldene.

Vi spilte bare cover-låter den gang. I dag spiller vi bare egen musikk. Det gir helt nye perspektiver og muligheter. Det er mange opplevelser og fortellinger fra denne tiden som er store kontraster til krisene vi opplever i USA og i deler av Europa i dag. «Bye, Bye America» som sier noe om endringene i USA fra den gang til i dag, ble for første gang fremført av oss begge i Norway House. Teksten har en alvorlig undertone, men den handler først og fremst om et håp for fremtiden uten krig, løgn og bedrageri fra ledere som Trump og Putin.

James A. Olson Guitars

Jeg besøkte Jim Olson i Circle Pines, mest kjent for å lage gitarene som James Taylor, Paul Simon, Sting og mange flere spiller på. James Taylor spiller kun på Olson-gitar.

Jeg hadde med min egen Martin OM-gitar og etter å ha spilt Ser Mot Nord, åpnet Mr. Olson opp litt, han likte det jeg spilte og sang, og delte ivrig hele historien sin om utvikling av gitaren og om hvordan verdien på hans gitarer har økt betraktelig etter at James Taylor kom innom en dag i 1989 og oppdaget den gode kvaliteten på Olsons gitarer.

Olson hadde etter å ha hørt sangen plutselig en gitar tilgjengelig for meg, men han kunne ikke forstå at jeg trengte ny gitar når jeg spilte så bra på min Martin OM.

Når jeg ikke spiller eller lager ny musikk, er mitt hjerte og hode engasjert i å skape nye steder og gode byer hvor mennesker er i fokus. Jeg var spent på hvordan Minneapolis/St. Paul utvikler seg som attraktive byer i dag. Utrolig inspirerende å se at nye steder og bydeler drives av samme lidenskapen å skape steder hvor folk bor, leker, samhandler, jobber og trives på tvers av sosiale lag som hjemme.

Det er fortsatt mye å lære og bli inspirert av i USA!

Roar Dons